vhsVHS gjorde sitt virkelige inntog i Norge på tidlig 1980-tallet, og med det både til privatbruk og på kjøpe- og leiemarkedet.

I Norge vokste alle på 80- og 90-tallet opp med videobutikken, der hvor man kunne møtes og bare kikke på filmer og se på alt som var nytt. Der sto alt sortert, etter sjanger og lister, og den «voksne» kroken som alle ville inn og smugkikke på, men som bare de tøffeste turte å gå inn i. På videobutikken kunne man selvfølgelig også kjøpe det man trengte av godteri, potetgull og alltid det nyeste på isfronten – det var bare der man fikk kjøpt de eksklusive shave-isene og slushene.

Videobutikkene oppdaterte pliktoppfyllende sine listetopp-hyller, som ble fasiten for hva man skulle leie. Det var også mellom hyllene i videobutikken at man diskuterte de siste filmene med likesinnede, og det var der man stod og samlet mot, for å prøve seg på å leie en film, som man ikke var gammel nok til å leie.

VHSen var også stor på kjøpemarkedet, og var man heldig fant man noe skikkelig bra i bunnen av salgskassa på videobutikken. Postordre-abonnement var også stort med VHS, særlig på 1990-tallet. Som med en bokklubb kunne man være med i en videoklubb, og få tilsendt månedens video, og med litt hell var det også bra filmer man fikk.

Ved kjøp av blanke VHSer kunne man også gjøre opptak rett fra TV-sending, man måtte bare passe på å starte og stoppe opptaket til riktig tidspunkt – akkurat som med opptakskassettene man brukte til å ta opp fra radio. Godt inn på 2000-tallet, før PVR-boksenes inntog, tok man opptak av TV-program med VHS, gjerne da med en litt mer high-tech VHS-spiller man kunne planlegge opptak på. I motsetning til DVDene, kunne VHSene brukes om igjen, noe som gjorde at de var glimrende til nettopp den type bruk.