filmmaking-in-norwayTil å være et lite land med liten befolkning har Norge likevel klart å jobbe på seg en god historie innen filmskapingens verden. I over 100 år har det nå vært et fokus på å produsere film med et norsk preg, eller om Norge. Norsk filmindustri har både vært til dels selvlært, hentet fagfolk fra utlandet, og har noe gode utdanninger innen filmproduksjon.

Tidlig på 1900-tallet lå fokus på å filmatisere de store norske forfatterne. Datidens filmskapere var virkelige pioneer, og allerede i 1907 eller 1908 premierte den aller første norske spillefilmen: Fiskerlivets farer. Videre ble det fokus på nasjonalromantiske filmer, og blant mange skulle Ibsen og Bjørnson komme til live i det nye og spennende formatet. Politikk var også ett hett tema i tiden fram mot andre verdenskrig.

Under okkupasjonen i andre verdenskrig så man helt andre tendenser, da var det fokus på komedie og lette temaer – et resultat av nazistenes sensur, men også for å holde folks mot og humør ved like. I etterkrigstiden ble det igjen fokus på samfunnstematikk, og særlig okkupasjonsdramaer var populære. Etterkrigstiden utgjorde også et vendepunkt i norsk filmproduksjon, med at det ble opprettet statlig støtte.

På 1970-tallet så man en oppblomstring i politiske filmer, særlig med en samfunnskritisk vri. Tiåret ble en gullalder for feministiske budskap i filmformat. Det var også tiåret hvor man fikk mange norske filmskapere som returnerte til Norge etter filmutdanning i utlandet, og dermed blåste nytt liv i hvordan produksjonen skulle foregå.

På 1980- og 1990-tallet foregikk det stor satsing på produksjon rettet mot barn, og norske barneproduksjoner høstet både nasjonal og internasjonal kritikk. De siste tiår har det igjen blitt ny giv i norsk filmbransje, med anerkjente produksjoner som Uno og Bølgen, og den helt ferske Kongens Nei. Man ser også at norske produsenter og skuespillere oftere er med i utenlandske produksjoner, i tillegg til norske.