Henrik Martin Dahlsbakkens Munch har i flere anmeldelser blitt omtalt som både overraskende og begeistrende. I denne artikkelen forklarer vi hva filmen gjør annerledes, hvordan den er bygget opp, hvem som medvirker og hva publikum kan forvente før de går på kino eller ser den på strømmetjeneste.
Hva slags film er dette?
Munch er en biografisk og formeksperimentell film som portretterer Edvard Munch gjennom fire separate sekvenser, hver med sin egen stil, tidsperiode og skuespiller som tolker kunstneren. Grepet kan beskrives som en filmatisk polyptyk: flere paneler eller fragmenter som til sammen gir et sammensatt portrett snarere enn en lineær livsfortelling.
Oppbygning og stilgrep
Filmen åpner med et konsist anslag som varsler variasjon i format og tone. Den veksler mellom svart-hvitt og farge, mellom bredt format og det smalere Academy-ratio (1,33:1), og klipper mellom episoder satt til ulike steder og epoker: Vestfold på 1880-tallet, København tidlig på 1900-tallet, Berlin (med en moderne tidsramme som kommenterer et historisk hendelsesforløp) og Ekely rundt 1940–41.
Dahlsbakken bruker også et flerskrevet manus: hver sekvens er forfattet av en annen forfatter, noe som gir hver episode et særegent rytme- og tonespråk. Denne løsningen kan oppleves som fragmentarisk av noen, men fungerer samtidig som et virkemiddel for å speile Munchs flertydige liv og kunstnerskap.
Skuespillere, musikk og bilde
Filmen arbeider bevisst med rollebesetning og kostymevalg for å skape kontraster og overganger. Hovedtrekkene er:
- Fire skuespillere portretterer Munch i ulike livsfaser, blant dem Anne Krigsvoll i rollen som den aldrende Munch.
- Sentrale biroller inkluderer blant andre Anders Baasmo som Rolf Stenersen og Thea Lambrechts Vaulen som Milly Thaulow.
- Det er bevisste valg i Berlin-sekvensen som spiller på kjønnsoverskridende rolleframstillinger (for eksempel en kvinne i rollen som Strindberg), noe som har skapt debatt og samtidig blitt fremhevet som et lekent, provokativt grep.
Musikken er neddempet og atmosfærisk i flere scener, med diskret fiolinakkompagnement fra den internasjonale fiolinisten Tim Fain i noen viktige øyeblikk. Fotograferingen, som flere kritikere har fremhevet, legger vekt på ansiktsnære bilder og fargebruk som forsterker filmens stemninger.
Manus og fortellerstruktur
Hver episode i filmen er skrevet av en annen forfatter, blant dem Fredrik Høyer, Mattis Herman Nyqvist, Gine Cornelia Pedersen og Eivind Sæther. Det gir handlingssekvensene ulikt fokus: én del konsentrerer seg om ungdommens relasjoner og sjalusi, en annen om behandling hos en lege, en tredje om kunstens sosiale mottakelse, og siste del om den aldrende kunstnerens kamp for å sikre etterlivet for sine bilder.
Resultatet er en dramaturgi som veksler mellom indre psykologisk konflikt og ytre, sosiale konflikter — et oppsett som både kaster lys over Munchs kunstnerrolle og lar publikum oppleve kontraster i tone, tempo og visuell framstilling.
Hvordan har publikum og kritikere reagert?
Responsen har vært blandet, men overveiende nysgjerrig og ofte positiv til selve formen. Flere anmeldere og seere peker på:
- Anne Krigsvolls tolkning av den eldre Munch som en av filmens sterkeste elementer.
- Berlin-sekvensens moderne iscenesettelse og lek med kjønn og kostyme som et av filmens mest effektfulle og omtalte grep.
- At bruken av flere formgrep — skifte mellom formater, farge og svart-hvitt, og klipping mellom perioder — gjør filmen mer et kunstnerisk portrett enn en tradisjonell biografi.
Det har også vært kritiske røster rundt valget av å la én person framstille Munch gjennom draktskifte og maskering, og mot enkelte stilgrep som noen mener kan virke overtydelige. Samtidig berører filmen et bredt publikum som er interessert i både kunsthistorie og filmkunst.
Hva betyr dette for deg som seer?
Hvis du liker kunstnerportretter som utfordrer form og forventninger, gir Dahlsbakkens Munch mye å hente: både i detaljene rundt Munchs relasjoner og i de visuelle eksperimentene. For seere som foretrekker en lineær, biografisk fortelling, kan filmen oppleves som fragmentert. Men for dem som setter pris på filmatiske grep som speiler et komplisert kunstnersinn, er dette en rik og ofte bevegende opplevelse.
Se etter detaljer i overganger og formatvalg — regissørens klipp mellom epoker fungerer ofte som en kommentar til Munchs indre liv og hans forhold til samtidens publikum og kritikere.
Et kort perspektiv for filminteresserte
Dahlsbakkens Munch kan leses i en tradisjon hvor filmskapere eksperimenterer med biografi som form. Kritiske paralleller har vært trukket til tidligere filmer som gjør radikale grep i biografisjangeren, og til verk som tematiserer hvordan et kunstnerliv formas av både indre drift og ytre møtepunkt. Valget om å la flere forfattere og skuespillere dele på historien er et deliberate kunstnerisk valg som inviterer til diskusjon om hvordan man best skildrer en kompleks kulturfigur.